Eksgeneral Efrain Rios Montt anklages for folkemord, og mandag fortsetter rettshøringene mot han. Samtidig har den interamerkanske menneskerettighetsdomstolen (CIDH) funnet den guatemalanske stat skyldig i å bortføre 28 av personene som sto oppført i det klassifiserte militære dokumentet “Diario Militar”.
- Våre døde vil aldri komme tilbake, men det er nødvendig at de skyldige blir dømt. Vi trenger svar. Hva skjedde med dem? Hvor endte deres liv Og hvor ligger kroppene deres begravet?
Familiemedlemmene til Gullermo Ramirez, bortført av militæret i 1984.
El Diario Militar og dommen til den Interamerikanske menneskerettighetsdomstolen.
I mai 1984 ble en stor del av ledelsen for studentorganisasjonen (AEU) bortført av militæret i Guatemala, den gang ledet av General Oscar Humberto Mejía Víctores. I 1999 dukket navnene til flere titall av de opp i el Diario Militar, ved siden av navnene på landre personer som også forsvant på 80-tallet. El Diario Militar var et hemmeligholdt dokument, som ble lekket til offentligheten av anonyme personer. Dokumentet inneholdt 183 kort med informasjon om personer som ble bortført mellom august 1983 og mars 1985. Flertallet av kortene bærer merket «kode 300», som betydde at personene var blitt henrettet, ofte etter flere måneder i fangenskap i de militære leirene. El Diario Militar er et unikt dokument fordi man har kunnet dokumentere hvor livene til over hundre av de tusener som ble bortført under krigen endte. Samtidig viser dokumentet et detaljert system for utslettelse av de røster som staten regnet som fiender av den etablerte orden, og som en hindring for de økonomiske og politiske interessene til oligarkiet i Guatemala.
Paulo René Estrada Vázquez er sønn av Otto René Estrada Illescas, som ble bortført 15. mai, 1984. Kortet hans inneholder kode 300. – Funnet av el Diario Militar ble beviset på at vi ikke var gale, og at bortføringen av min far skjedde slik vi alltid hadde hevdet. – Faren min ble bortført i sentrum av Guatemala by den 15. mai, 1984, og han ble henrettet 1. august samme år. – Det betyr at de holdt ham fanget gjennom flere måneder, hvem vet hva slags tortur han måtte gjennomgå?
Paulo er med i en forening for 28 familier som har klaget saken om El Diario Militar inn for den interamerianke menneskerettighetsdomstolen (CIDH). De mottok nyheten om dommen til CIDH med glede, men kun få dager senere vedtok regjeringen i Guatemala å ikke annerkjenne dommer fra CIDH på saker som skjedde før 1987, året da Guatemala ble en del av det interamerikanske menneskerettigehtssystemet. Vedtaket ble riktignok strøket etter få dager, antatt på grunn av internasjonalt press, men det opprinnelige vedtaket synliggjør at den guatemalanske stat fortsatt har en manglende vilje til å annerkjenne statens ansvar for forbrytelser mot menneskeheten, og for å nærme seg en rettferdighet for krigens ofre og etterlatte.
Folkemord i går og i dag.
Fredsavtalene ble signert mellom den guatemalanske stat og ledelsen i URNG i 1996. Guatemala søkte å stanse en krig som i tiden mellom det USA- støttede statskuppet i 1954 og fredsavtalene i 1996, tok livet av over 200 000 mennesker, drev over halvannen million mennesker på flukt, mens 45 000 mennesker ble bortført av den guatemalanske hæren og sikkerhetsstyrker. I føge FNs sannhetskommisjon Comisión de Esclarecimiento Histórico (CEH), ble 93 prosent av ovegrepene mot befolkningen utført av regulære og irregulære (paramilitære) statlige styrker. CEH bekreftet at mellom 1981 og 1983 identifiserte den guatemalanske staten mayabefolkningen som en indre fiende, og at staten derfor begikk folkemkord mot de fire etniske mayagruppene Maya-Q’anjob’al y Maya-Chuj, i Barillas, Nentón y San Mateo Ixtatán nord i provinsen Huehuetenango; Maya-Ixil, i Nebaj, Cotzal y Chajul, i provinsen Quiché; Maya-K’iche’ i Joyabaj, Zacualpa og Chiché, i provinsen Quiché; og Maya-Achi i Rabinal, i provinsen Baja Verapaz[1].
På tross av utrettelig kamp som blir drevet frem av tusener av de som overlevende tortur og massakrer, familiene til de drepte og sosiale organisasjoner, har Guatemala kun tatt få steg i retning av rettferdighet, samt å stanse straffefriheten som dag etter dag holder landet tilbake i sin mørke fortid. De oligarkiske og militære strukturene er inntakte, og rettsystemene er korrupte eller for svake. De sosiale og økonomiske årsakene til krigen er uendret, og tillater at flertallet i befolkningen fortsatt marginaliseres og utnyttes. Megaprosjektene knyttet til gruvesektoren, vannkraft og eksportjordbruk dømmer den rurale befolkningen og spesielt mayabefolkningen til utslettelse, eller til å måtte holde ut politivold og angrep dersom de gjør bruk av sine internasjonalt annerkjente rettigheter til konsultasjon og til liv og helse. 4. oktober i fjor skjedde den første massakren utført av soldater mot urfolk i «fredstid». Syv personer fra provinsen Totonicapan måtte bøte med livet etter å ha deltatt i en fredelig demonstrasjon mot for høye strømpriser. Kroppene deres var fulle av kuler fra militærets våpen da de ble funnet. Den internasjonale oppmerksomheten uteblir. Ambassadene som selv var krigsmål for den guatemalanske stat på 80-tallet, er i dag mer opptatt av å beskytte sine økonomiske interesser i landet, ofte knyttet til gruvesektoren.
Få militære har blitt dømt for grusomhetene som ble utført under krigen, og hittil har ingen av dem blitt dømt for folkemord. Det mørkeste kapittelet under krigen var perioden mellom 1981 og 1983, da henholdsvis Romeo Lucas García og General Efraín Ríos Montt hadde makten i landet. Militære doktriner som ble holdt skjult for samfunnet, som Victoria 82, Firmeza 83, og Plan Sofia synliggjør og dokumenterer planleggingen og gjennomføringen av conuterinsurgency- strategien og folkemordet i urfolksområdene i høylandet i det vestlige Guatemala. Som kongressmedlem har eksgeneral Rios Montt vært beskyttet mot anklager. Ikke før hans 12 år lange periode i kongressen endelig var over i januar 2012 kunne han bli stilt for domstolene.
Valgt regjering; militær stat.
I 2012 kom det politiske partiet Partido Patriota (PP) til makten, ledet av eksgeneral Otto Perez Molina, som hadde en sentral rolle i militæret i Ixil- regionen under de blodige årene da Rios Montt var president. Ixil-folket måtte lide aller mest av de militære kampanjene og den “brente jords taktikk» på 80-tallet. CEH bekrefter at mellom 70 og 90 prosent av ixilenes landsbyer ble utslettet, fordi den guatemalanske staten mente at ixilene hadde en spesiell «opprørsk karakter». I dag utgjør grusomhetene som ble utført mot ixilene en del av saksdokumentete mot Rios Montt. At den aktuelle presideten har egeninteresse i å vanskeliggjøre rettsprosseene, som kan bety at også han stilles for domstolene en gang i fremtiden synes åpenbar. I 2012 la Perez Molinas administrasjon ned Fredsarkivene, en av institusjonene som var blitt opprettet som del av fredsavtalene, for å promotere fred, sannhet og forsoning i landet. Fredsarkivene ble ikke åpnet før i 2008, men i den korte tiden de var i drift rakk de å digitalisere rundt 2 millioner statsdokumenter knyttet til krigen i Guatemala.
For få dager siden besluttet den sittende regjeringen å begrense tiljengeligheten til informasjon om militærets strutur og organisajson i 1982 i 7 år til. Beslutningen regnes av mange som en del av en strategi rettet mot å stikke kjepper i hjulene for freds- og sannhetsprosessene i landet og stenge de nødvendige dører slik at presidenten og hans kollegaer kan unngå å stilles for retten i fremtiden. Flor de María Calderón i Hijos e Hijas por la Identidad y la Justicia Contra el Olvido y el Silencio (HIJOS), Guatemala, forklarer;- Vi har en militarisert stat. Ikke bare fordi den aktuelle presidenten er kaibil og militær, men fordi regjeringen har militære i nesten alle statsfunksjoner. – I andre regjeringer fantes heller ikke mye god vilje, men i det minste har disse vært sivile, og noen fremskritt har vi sett, selv om de har vært små. – Men at de militære forsøker å skjule informasjonen for oss betyr ikke noe lengre. Vi har nok informasjon til å dokumentere folkemordet, og plassere ansvaret for massakrene.
Amnesti for folkemord?
Selv om rettsprosessen mot Efrain Rios Montt har pågått i et år allerede, har advokatene hans gjort det de kan for å forhindre at prosessen går fremover. Å fornekte massakrene ville manglet kredibilitet, og forsvaret har frem til nå gått ut på å kreve amnesti for å sikre deres klients fortsatte straffefrihet. Tirsdag 22. januar vil grunnlovsdomstolen beslutte om Rios Montt kan tilkjennes amnesti eller ikke. Strategien til forsvaret virker være å utsette noe som burde være uunngåelig og nødvendig; å dømme eksgeneral Rios Montt for folkemord. – Forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser kan ikke tilkjennes amnesti, og Gutemala bør følge opp sine internasjonale forpliktelser om å etterforske, dømme og straffe de ansvarlige i slike saker, hevdet advokatene fra menneskerettighetssenteret CALDH som støtter ofrene under en rettshøring i forrige uke.
Den pågående saken mot eksgeneralen kan skje idag på grunn av brede sektorer i det guatemalanske sivilsamfunnets mangeårige kamp. Kampen for rettferdighet er ikke enkel, og personene som har bestemt seg for å drive den fremover, vet at dette kan ha en høy pris. Mange har allerede blitt drept. De siste ukene har flere organisasjoner som jobber med historisk informajson hatt nattelig innbrudd i sine lokaler, og funnet kontorene endevendt og tomme for PCer. Foreningen for rettferd og forsoning (AJR), stiftet av 22 landsbyer fra 5 av landets regioner hvor folkemordet skjedde er Rios Montts motpart i saken. Dersom dommerne tilkjenner Rios Montt amnesti, må disse og andre ofre etter krigen presentere saken for CIDH, noe som vil bety å måtte vente i enda flere år for å oppnå rettferdighet. På spørsmålet om hva en dom vil bety, dersom Rios Montt erklærer seg for gammel og for syk til å sone en eventuell dom, slik hans forgjengere har gjort, svarer Flor de Maria fra HIJOS:
- Jeg tror at for mange av oss er ikke det viktigste at han blir fengslet, eller det er i det minste ikke det eneste viktige. Det handler om å kunne sette oss ned foran de som drepte oss, se på dem, og uttale foran retten hva de gjorde mot oss, og navngi dem for det de er, folkemordere, og at det nedfelles i guatemalas historie og for deres sønner og barnebarn at de er folkemordere som massakrerte mange landsbyer i Guatemala.